Owl love

Ugler.

Altså, hva er det med ugler- som gjør at jeg blir så soft?

Siste kuppet var en ugle laget i skjell. Jeg har enda til gode å høre noen godord om funnet mitt. Mannen min mener bestemt at den ser ut som en maiskolbe. Han tipset også så elskverdig en venninne av meg, før hun skulle komme på besøk- at hun måtte ta en titt på maiskolben som var plassert i stua.

Og så skratta de godt.

Makan.

Saken er den, at nå har lysten etter en utstoppet ugle dukket opp. En virkelig en. Med glassklare øyne og alt. Men det er et stykke igjen dit, for min elskede mann må bearbeides temmelig kraftig. Jeg kan ikke forstå at det skal være så vanskelig, de er jo så vakre.

Så får vi se når mars nærmer seg slutten, om jeg har greid å overbevise ham om at hjemmet vårt trenger en utstoppet ugle. At ethvert møblert hjem må ha det. For det er jo Elstad, et møblert hjem.

Og ugla skal nok snart få komme hjem.

God tirsdag dere. 

Rabbitheart

Mandagen og en ny uke står for tur, og den er hjertelig velkommen.

Solskinnet byr på en nydelig skitur, jeg må bare lete litt etter motivasjonen. Den kommer nok, må bare drikke litt mer indian chai først. Og skravle med et veldig, veldig fint menneske. For da blir jeg glad.

Det er rart det der, hvordan andre mennesker kan ta en med storm. Som får smilet til å sitte løst, som skratter av de samme snåle tingene, som forstår at man faktisk er nødt til å høre på musikk gjennom hele døgnet for å fylle på feel goodkvota. Og som har sin egen evne til å gi en rabbitheartfølelsen, bare ved å smile. Sånne venner trenger man bare, selv om man ikke visste at det var behov for det.

lille

Jadda for fasiken, da kjører vi i gang mandagen dere!

En turnusarbeiders hverdagsluksus

Neversjøen

Onsdag, og kroppen er i ferd med å vende tilbake til normalen. Jeg har kveldsvakt, og sola skinner. Det ligger an til å bli en knallfin tur på langrennsskia- så får VM være VM. I dag skal jeg på ski!

Mandagskvelden brøyt jeg meg på håndballtreninga til 3div her i bygda. Vel, det kjentes på kroppen i går. For å si det mildt. Og da måtte skituren vike, siden kroppen brøla vondt, vondt, vondt!

Men nå er jeg klar. Må bare få minstebassen i barnehagen. Selv om han synes det er skrekkelig urettferdig at han ikke kan ha fri. Synes ikke nevneverdig synd på`n.

Med en solid frokost, så er jeg klar. Det kribler i magen etter å komme ut å bli kysset av sola.

Nyt onsdagen godtfolk!

Fortere mamma!

Torsdag var også fridag, og takket være at Anne Line ga meg et spark i baken, så ble det enda en skidag. Denne gangen på Skei, med 5åringen min som selskap. Han fikk ski i julegave av onklene og tantene sine for 2 år siden. Første året vræla`n som en gal når vi forsøkte å ta på ham slalomstøvlene. Tvangsprøvde dem ved ett tilfelle, og fant ut at det var like greit å la det ligge en stund...

Men nå serru, nå har jeg fått ham på gli. Så da ble det Skei.

Nok en nydelig dag.

Og mamma`n tenkte som så, at siden guttungen hverken kan svinge eller bremse på skiene- ja så holder vi oss i barnebakken. Første brølerfeil var jo å kalle bakken for barnebakke ovenfor Aksel. For dit skulle han i hvertfall ikke. For å komme til barnebakken måtte vi gli forbi stolheisen som går til topps, og helt riktig- det var denne han skulle ta.

Etter litt brysk overtalelse fikk jeg dytta ham ombord på transportbåndet i barnebakken. 4 turer tror jeg han gadd. Han sto fast på at han ville til topps. Full av ambivalens, tok jeg ham på ordet. Det var bare å ta turen opp. Heisturen var kjempestas, så stas at han gjerne ville bli med den ned igjen. Fikk nok litt panikk da vi skled av, det blåste 11 m/sek og det bare var bratte skråninger som alternativ for å komme oss ned. Han lurte et øyeblikk på om vi var i himmelen faktisk, og om det ikke kunne være et ganske farlig sted å være. Men når vi fikk ordnet opp i misforståelsen, og han forstod at vi fremdeles var på bakken, og tisset en skvett, så satte vi utfor.

Selene hadde mamma`n ikke med.

Og de møre lårene fra skidagen før, fikk virkelig brukt seg. Herreminhatt, isete løyper med en utålmodig kar mellom føttene som kappet med å overdøve vinden-

"Fortere mamma, kjør fortere!"

Høylydte klager da jeg til stadighet måtte stoppe for å få i gang sirkulasjon til lår og hofter,

for det var så kjeeeeedelig å stå stille!

På toppen av Skeikampen.

 Vidt og vakkert på toppen. Gleder meg allerede til sommeren, og toppturer!

2 turer ned var alt jeg maktet. Han skulle nok veldig gjerne tatt flere, men da var det slutt på moderlig dumskap. Beina klarte ikke mer. Vi var skjønt enige om det, da vi kom ned siste gangen at dette var kult ass!

Og det var det faktisk. Og jeg er stygt redd for at denne 5åringen min, er langt tøffere enn jeg anklager ham for å _ikke_ være...

Det gjør en mamma ganske stolt.

#feilfriedaga

Kvitfjell, vestsiden

En planlagt tur på ski i dag, skulle vise seg å være den lureste måten å tilbringe en fridag på.

Sol fra knallblå himmel, mange kuldegrader og optimalt turfølge- fineste Anne Line.

Bedre utgangspunkt kan man ikke ha.

Fant igjen varmen i både fingre og tær med smaskig kakao.

 Altså, det er nesten så det gjør litt vondt. Så fint var det der oppe i dag. Litt sånn postkortaktig, selv om vi virkelig kjente at vi levde mens vi tok bilder. Iiiiskalde fingre, og skrott forøvrig- mens vi åla oss fram og tilbake i pudderet.

Jentene nyter dagen.

Herreminhatt som vi skratta, mellom fuskepels og fotografering.

Dager som denne, sitter i lenge. Det er en sånn dag som man må spare på. Og ta frem med jevne mellomrom, og smake litt på. Som liksom har festet seg i hvert fiber i kroppen, som rødlette kinn og som får hjertet til å hoppe litt ekstra. 

Å kjenne at det er godt å være til, å være i hverandres selskap.

Det kan ikke annet enn å kalles feilfrie daga.

Å ha en mørk lørdag

Etter noen uker med litt for mye halltrening, må jeg innse at det er på tide med litt hvile.

Smerter i høyre legg gjør meg kvalm av bekymring. Er styggelig redd for at det er en beinhinnebetennelse på gang. Kjenner at jeg har mest lyst til å grine.

Så da gjør jeg det- 

feller noen krokodilletårer, synes at det er forbanna irriterende og jobber med at jeg må tillate meg selv å gå glipp av treninger.

Jobbe. jobbe, jobbe med det.

Og så skal det gå fint.

Jeg kan ikke skryte på meg den beste formen, men trening betyr mye for meg. Både for humøret, sykdommen min og velværet. 

Fellesskapet, gleden og entusiasmen.

Jeg trener altså er jeg.

Gi meg bare litt tid nå, til å tygge på det- så skal jeg hvile leggen tilbake!

Til tross for et depressivt innlegg, så ønsker jeg alle en riktig, riktig fin lørdag.

Her i huset drar mannen straks ut på ski, så får jeg se om jeg får pakket de minste ungene og skøytene i bilen- og se om vi finner en skøytebane. Kan jo ikke sitte inne å rotne i det fine vinterværet.

Nå fanger vi dagen dere!

Fredag jo!

Morn venner!

Formiddagen fri, i påvente av aftenvakt.

Så pusler man rundt, i duren av varmepumpa. Drikker mengder med chai, vasker litt klær, setter en brøddeig og hører på salmer på spotify. Salmer ja. Kronprinsessen sine favoritter- nydelig.

Og så titter jeg på sola. Og funderer på å kle på meg og rusle en tur.

Januarkulden sitter i, men med nok klær så blir det nok en fin stund. 

Og så skal jeg begynne å forberede meg litt på morgendagen. For da er det håndballkamp. Og når man har hatt pause i 13 år, så er det noe med at kropp og selvinnsikt ikke helt henger sammen. Så det får jeg jobbe litt med i dag, før jeg går i gang med aftenvakten på den ordentlige jobben min ;)

God fredag, og god helg.